Nå føles det virkelig som at jeg er i siste innspurt av absolutt alt. Dagene flyr og jeg henger ikke riktig med. Plutselig har det gått en uke til. Denne uken har jeg til og med vært i Stavanger. Flyturene gikk veldig fint, men det blir ikke mer av det før permisjonen. Jeg overleverer oppgaver på jobben nå, og kjenner jeg distanserer meg mer og mer fra hva som skjer der.
Jeg har begynt å tenke på fødselen. Det er mange scenarioer å gå igjennom. Jeg er ikke engstelig for å føde, men jeg er engstelig for hvordan det vil starte , og om vi rekker frem i tide. Det hjelper ikke på at jeg drømmer at jeg må føde hjemme gang på gang. Jeg var allerede på sykehuset da fødselen startet sist – og da sa det pang med helt vilt intense rier. Jeg hadde ikke noen kontroll, og kroppen nærmest spyttet ut babyen av seg selv. Det var litt samme følelse som når man ufrivillig kaster opp under omgangssyke, du kan ikke styre det – kroppen har bestemt seg. Ja, så skrur du opp intensiteten 10-gangeren. Hele kroppen var som et trekkspill. Den ungen skulle ut. Det var ikke snakk om noen mulighet til å holde igjen noen pressrier for min del. Så jeg vet at hvis dette skjer igjen må bare barnet komme samme om vi er i en bil eller i stua hjemme. Derav engstelsen.
Jeg har altså ikke noen erfaringer med hvordan det er å være hjemme når fødselen starter, og om det var de spesielle omstendighetene som gjorde at det gikk så fort sist. Kanskje blir det helt annerledes denne gangen, eller kanskje det går enda raskere? Innerst inne har jeg likevel en god følelse på at vi rekker frem til sykehuset. Jeg liker bare ikke denne uvissheten om forløpet.
Uansett, i dag har jeg hatt en helt fantastisk dag! Jeg ble skikkelig overrasket med babyshower. Men det fortjener et eget innlegg som jeg håper jeg får tromlet sammen i løpet av kort tid.
Denne bloggen har ikke kommentarfelt, men skriv gjerne til meg under innleggene på instagram (link her) eller facebook (link her), så svarer jeg der :-)